Norsk språkhistorie

I dette innlegget vil jeg forsøke å gjengi noen av de viktigste hovedtrekkene i norsk språkhistorie. Veien fra det indo-europeiske språket, som det norske språket har sine røtter i, til den norsken vi bruker i dag har vært lang…

Frem til ca. 200 e.kr. har den urgermanske grenen av det indoeuropeiske språket utviklet seg til et språk vi kaller urnordisk. Dette var et felles skandinavisk språk, som ble brukt i Norden i perioden mellom ca. 200- ca. 750. Det urnordiske skriftspråket var skrevet ved hjelp av runer og hadde lange ord med mange stavelser. I løpet av synkopetiden (ca. 500 – ca. 750) og frem mot vikingtiden ble språket enklere i strukturen og det oppsto en skille mellom en vestlig og en østlig gren.

1. Vestlig grenà norrønt språk; snakket og skrevet i Norge + der hvor vikingene stiftet samfunn, bl.a. Island og Færøyene. Uttrykket gammelnorsk brukes på norrønt språk, slikt det ble brukt i Norge mellom ca. 750- ca. 1350.
2. Østlig gren à senere svensk og dansk.

Perioden mellom ca.750- ca. 1350 er vanlig å dele i

·         Eldre norrøn periode (ca. 750 – ca. 1050)

o   vikingtiden: skandinavene kommer i kontakt med mer utviklede samfunn

·         Yngre norrøn periode (ca. 1050 – ca. 1350)

o   det latinske alfabetet tas i bruk

o   kristendommen medfører økt bruk av skriftspråk

o   1200-tallet: den norrøne litteraturens gullalder

Mellomnorsk (ca. 1350- ca. 1525):

·         svartedauden à det norrøne språket forsvinner

·         enklere grammatisk system

"Dansketiden" (ca.1540 – ca. 1830) à sterk påvirkning av det danske språket

Moderne periode (ca. 1830 til nå)